Skrive dikt på nynorsk. Når vi for en eller annen grunn får behov for å dikte på nynorsk, ender diktet opp med å ligne veldig på allerede nedskrevne dikt. Særskilt Berit er dreven på å "oppfinne" dikt på nytt.
La oss dykke ned i arkivet. Berit gikk i 4 eller 5. klasse, og hadde som hjemmelekse å lage et dikt. På nynorsk (ja for på bygda skriver vi på nynorsk).
Slik lød det:
Poteta ligg i jorda, sei ikkje mange ord.
He nok med å være mora åt poteta i tusenfold.
Vesle Kerrs pink og Beate,
ligg der no på middagsfatet.
Man kan vel ikke kalle dette nyskapende, når det allerede finnes et dikt som går slik:
Poteta ligg i jorda,
sei ikkje mange ord.
Har nok med å være mora,
til nypoteta i mange fold.
Ligger der i den mørke mold.
Frå ein bitteliten knoll,
skal det spretta opp som troll,
store Kerrs Pink og Beate
som potetmora har laga i jorda
og som ender sitt liv på middagsborda....
sei ikkje mange ord.
Har nok med å være mora,
til nypoteta i mange fold.
Ligger der i den mørke mold.
Frå ein bitteliten knoll,
skal det spretta opp som troll,
store Kerrs Pink og Beate
som potetmora har laga i jorda
og som ender sitt liv på middagsborda....
(Hvem som skrev
det opprinnelige diktet
vet vi ikke...)
I motsetning til Berit har ikke Kristin for vane å ta æren for noe som andre har diktet. Hun er for redd for å bli tatt. Det er rett og slett for flaut. Som den gangen hun var på hytten til sin onkel og tante, og det var ganske mange slektninger der, og noen sa "En skal tidlig krøkes, den som god krok skal bli". Kristin ropte ut i stolthet, "DET ORDTAKET VAR DET JO BERIT SOM KOM PÅ!!" Mens de andre lo så de grein, følte Kristin en form for flauhet som hun aldri hadde følt før. Sånn er det å ha en ganske så overbevisende storesøster.